Da Pål Jackmans debutfilm Detektor kom i 2000 var den et friskt pust inn i en lite original norsk filmindustri. I dag snakker man om tida før og etter Detektor som et skille i nyere norsk filmhistorie. Med Erlend Loe som manusforfatter og dyktige skuespillere som Mads Ousdal, Hildegunn Riise og Kristoffer Joner i rollene satte jeg meg ned for å se filmen med visse forventninger. De ble innfridd.
I hovedrollen finner vi Mads Ousdal som Daniel, en nyutdannet psykolog i slutten tyveårene som enda bor hjemme hos moren. Faren hans forsvant i Kina før han ble født, så det har bare vært moren og han bestandig. De er veldig nære og man kan si at løsrivelsesprosessen er noe forsinket.
Med bestekompisen Ronny deler Daniel hobbyen med å lete etter ting i jorda med metalldetektor. Ronny, spilt av Harald Eia, er en kronisk kåt fyr, stadig plaget av intense drømmer han har en ustanselig trang til å dele med kompisen. Antakeligvis i håp om at han kan tyde dem og fortelle at det er en kvinne på vei inn i livet hans.
En dag finner de et sølvsmykke med inskripsjonen Janne. Gjennom radiokanalen til Ronny finner de henne, og hun og Daniel innleder et forhold. De blir også kontaktet av den "eneste" privatdetektiven i Norge, samen Ante, som trenger hjelp i mysteriet med den forsvunnede bonden, traktoren og hunden.
Men ting er ikke som de virker. Daniel oppdager at hans straffedømte, satanistiske pasient er den friskeste han kjenner. For hvem er egentlig Janne? Døde faren virkelig i Kina? Og hvem har tatt bonden av dage og begravd traktoren på jordet? Som tittelen tilsier: Alle søker etter noe som er dypt begravd uten å vite helt hva det er.
